En forbannelse er brutt

Hull City til toppdivisjonen

Hull City ble stiftet i 1904, og spilte sine vennskapskamper på The Boulevard (hjemmebane til Hull Rugby League Club), samt Anlaby Road Cricket Ground og Dairycoates.

Av Asbjørn Nordem Karlberg

Året etter ble klubben innvalgt til 2. divisjon i Football League. Mens de fortsatte å spille på rugby- og cricketbaner innimellom, la de beslag på Anlaby Road, der de ble værende helt til 1941, da WWI sendte dem tilbake til The Boulevard.

City endte sin første sesong som ligaklubb på femteplass, og forble i den øverste halvdelen av divisjonen fram til første verdenskrig. 1909/10 er vel det nærmeste de kom toppseriefotball. De endte på tredjeplass, og bommet på andreplassen med mål-average eller et 0-3-tap i Oldham på sesongens siste dag. Tapet betød en dårligere mål-average på 0,29 mål, den minste margin noen sinne til å avgjøre et opprykk!

Året etter klarte Hull å karre seg til kvartfinale i FA-cupen for første gang. Siste sesong før første verdenskrig endte Hull på 7-plass i 2. divisjon.

Da ligafotballen startet opp igjen etter krigen, kom de finansielle problemene fram i dagen, og klubben måtte selge sine beste spillere for å overleve.

Klubben hold til i en del av landet hvor rugby var overlegent mest populær, og publikum sverget derfor til "håndballsporten". Selv om klubben holdt seg i andredivisjon gjennom 20-åra, klarte de aldri å avslutte høyere enn 5. plass.

I 1929-30 gjorde Hull det bra i Cupen, men fikk suksessen i vrangstrupen i serien. Underveis i Cupen slo de vinnerne av begge 3-divisjonsavdelingene, Blackpool og Plymouth Argyle, og satte deretter førstedivisjonslagene Newcastle United og Manchester City utenfor. I semifinalen tapte de 0-1 for Arsenal i omkamp, det første oppgjøret endte 2-2.

Cup-bravadene kom tilbake med renter, og klubben måtte avslutte seriespillet med 9 kamper på 28 dager, og hellet tok slutt. Det endte med nest sisteplass, bare Notts County lå bak dem til slutt. Det var klubbens laveste tabellposisjon til da.

Nok en gang var de uheldige med sitt målforhold. Denne gangen misset de "fast grunn" med lavere målforhold enn klubben som reddet seg - Bristol City - hevnen var søt i mai 2008!

I 1932-33 vant Hull sin avdeling i 3. divisjon, med 59 poeng og 100 scoringer. Bill McNaughton satte klubbrekord med 41 scoringer den sesongen Underveis satte Hull en rekord som står til denne dag, en 8-2-seier over Stalybridge Celtic i første runde.

Under 2. verdenskrig hadde Hull vansker med å stille lag. Gjestespillere ble normen mer enn unntaket, og det var så vidt båten bar. Pengetrøbbelet de hadde slitt med tidligere, tok en kvikk oppsving, Til slutt gikk klubben "i dvale", og da freden senket seg over Europa, var det så vidt klubben kom i gang igjen.

Major Frank Buckley, og like viktig, Boothferry Park, skulle bli redningen. Horatio Stratton Carter ankom som spiller. For sent til å klare opprykk i 1948, men året etter satte han fart i "The Tigers". deres beste sesong noen sinne endte med seier i 3. divisjon North, og proppfullt av klubbrekorder.

I 1965-66 vant de igjen 3.divisjon, denne gangen med 69 poeng og 109 mål.

I 1970-71 kom Hulls første attakk mot 1. divisjon, under ledelse av spillende manager Terry Neill. Femteplass ble det til slutt, deres beste plassering ettert krigen. Sjette runde i cupen ble nok en gang et for stort inger, med 2-3 for Stoke, etter å ha ledet 2-0.

I 1977-78 rykket klubben ned i 3. divisjon etter 12 sesonger i andre. Andy 'Jock' Davidson hadde vært i klubben i 30 år, som spiller og trener. Hans 520 kamper er fortsatt klubbrekord. Det hjalp ikke da han og alle i i den sportslige ledelsen ble "utryddet" i desember 1979. Inn i deres sted kom manager Mike Smith, assistentene Cyril Lea og Bobby Brown, men de kunne ikke redde klubben unna nedrykk til 4. divisjon.

I februar 1982 var Hull City snublende nær konkurs, men formannen i Scarborough FC, Don Robinson, overtok spakene i styrerommet. Med Colin Appleton på laglederbenken tok klubben raske klyv oppover i divisjonene. 90 poeng (tre poeng for seier9 sendte klubben opp gjennom en 2. plass.

Tolv måneder senere klarte de nesten opprykk igjen. Sheffield United hadde samme målforskjell, men hadde scoret flere mål, Hull ble fragått igjen. Da Appleton plutselig trakk seg ved juletider året etter, kom Brian Horton i førersetet. Han ledet klubben til opprykk gjennom en tredjeplass. Noen år senere kom Addison tilbake. Det var ikke en suksess. I sin første periode hadde han klubbens beste "antall seire på antall kamper", men i sin andre periode fikk han historiens dårligste. Han fikk fort fyken. Da forsvant også formann Don Robinson. Richard Chetham tok over.

I 1993-94 hadde Hull en så god sesong at topklubbenes scouter dukket opp på Boothferry Park. Hovedsakelig var det storscoreren Dean Windass som var målet. Ryktene og spekulasjonene gjorde ikke laget godt, og de snublet seg vekk fra opprykk, mens Windass til slutt innledet en nomadetilværelse i ligaen.

Pengeproblemene dro seg til igjen, og en serie høyesteretssdommer endte med at "alle" spillerne ble solgt. I 1995-96 gikk klubben på sin verste skrell noen sinne ved å gå på nedrykk til kjelleretasjen.

I 1997 endte laget to plasser unna nedrykk fra ligaen. Hull er den største byen i Europa som aldri har hatt et toppserielag. Nå var byen faretruende nær å ikke ha et ligalag.

I 1998 ble fotballklubben skilt fra rugbyklubben ,men det var rugbylaget som sto igjen som eier av Boothferry Park.

I 2000 ble klubben utestengt fra sitt hjem, de skyldte visst penger til rugbyforbundet... De fikk slippe inn i tide til å starte den nye fotballsesongen, men publikum uteble, og igjen ble det høyesterett. To uker var fristen klubben fikk til å skaffe nye eiere. 12 grupper meldte sin interresse - en mystisk og hemmelig gruppe sto bak vinnerloddet. Det skulle vise seg å være Adam Pearson, tidligere kommersiell manager i Leeds United.

Kluben byttet nå navn til Hull City AFC (Tigers) Ltd.

Pearson sto bak ikke mindre enn 13 nye kontralkter sommeren 2001. Laget klarte likevel ikke å overbevise Perason om å beholde Brian Little som manager, og i april 2002 vek han plassen for Jan Mølby.

I oktober samme år pakket Mølby sekken mens klubben lå på 18. plass. Enter Peter Taylor. Taylor hadde fått EN kamp som manager for England. Det var da han gjorde David Beckham til kaptein. Hans inntreden kom to måneder før Hull flyttet til den flagrende nye Kingston Communications Stadium complex.

Hull returnerte hjem, den nye stadion lå innen et målspark fra deres første egenlige stadion, Anlaby Road Ground.

18. desember 2002 markerte en ny tid for Hull City. Den nye stadion ble innviet med seier 1-0 over Sunderland, og klubben har ikke sett seg tilbake. 24. mai 2008 klarte klubben gjennom playoff-finale på Wembley å sikre seg toppligastatus for aller første gang. 104 years of hurt, for å sitere "Football`s Coming Home".


Tilbake til hovedsiden