Stabæk feiret gullet

Gullfest på Bekkestua og Nadderud

I anledning Stabæk Fotballs forestående flytting til nye og bedre lokaliteter, bestemte Sport for Alle seg for å være tilstede under Nadderuds siste toppkamp. At det skulle falle sammen med gullfest, skulle bare bli en bonus - og en heldig slumpetreff.

Av Asbjørn Nordem Karlberg

Jeg har ikke vært på Nadderud siden mars 1981. Da var det Øvrevolls bandylag som rykket opp i toppserien. Mye har skjedd siden 1981. Både Nadderud og Bekkestua har endret seg betydelig siden den gang. Så mye at jeg faktisk ikke hadde funnet fram (nåja!) om jeg ikke hadde møtt Ingebrigt Steen Jensen i festrusen på Bekkestua. Han var sannsynligvis Norges gladeste mann denne dagen - i hvert fall før kampen. Bare formaliteter gjenstår, og kun «umulige teorier» kan hindre Stabæk i å bli årets seriemester i fotball.

Det er en befrielse å se en «Askeladd» vinne fotballserien. Så vidt jeg husker har det ikke skjedd siden Thorodd Presberg satte en straffe bak Kjell Kaspersen høsten 1970. Da sendte Strømsgodset Skeid ned i 2. divisjon mens de selv knertet gullmedaljene. Strømsgodset (SIF) tok the double den gangen. Høsten 2008 ser det ut til at Stabæk (SIF) skal gjøre samme bragd.

Har klubbene mer til felles enn forkortelsen? Ja! det er samme fotballglede, angrepsvilje, kunstneriske utførelse og virtuositet jeg kjenner igjen fra Marienlyst i 1970! Dessuten et bandylag som tok mesterkspet samme år!

Ved ankomst Bekkestua hang det festrus i lufta. Ingebrigt selv sto og dirigerte trafikken ved et fotgjengerfelt. Jeg benyttet anledningen til å krysse gata og gratulere ham med gullet. Og han viste velvillig veien til Nadderud Stadion med høyre arm og et bredt glis. Gratulerer, Ingebrigt!

En kort spasertur senere gled jeg inn porten på Nadderud, og det var mye blide fjes å se. Enkelte publikummere hadde funnet veien inn på tribuneplass allerede halv fire! Til kampstart klokka seks! Nåja, jeg var selv like ivrig en gang. Langsomt fyltes stadion opp, og ved avspark var det proppfullt. Og flomlyset fikk den grønne matta til å lyse opp, joggende spillere i blått og blåere vinket og klappet med hendene over hodet til taktfaste tilrop: Janne Jönsson, Janne Jönsson, Janne Jönsson! Matta ble tømt. Bare kom Tippeligateppet lå igjen i flomlyset. 12 undommer i grønne vester fjernet det mens Stabækspillerne i blått og blått kom spaserende ut til fanfarer og stormende jubel. Jubelen tilfalt også Vålerenga i hvitt. Brage Sandmoen i svart fikk ta del i det hele. Så ble det fullt av røyk foran pressetribunen mens speakeren ropte lagoppstillingene. Røyken sved i øynene, men så ble det klarere, og ballen kunne sparkes.

Etter en stund kom det melding om at Rosenborg hadde scoret mot Lillestrøm, og det ble klart at det var veldig få Lillestrøm-supportere tilstede på Nadderud!

Stabæk tok kommandoen, som seg hør og bør. Selv om Vålerenga hadde sine besøk hos Jon Knutsen, nybakt landslagskeeper, så var det hjemmelaget som sørget for festen. Gunnarson lagde to mål før hvilen, og vi hadde ikke engang satt oss etter pause før det sto 3-0. Det var Andersson som trillet kula i VIF-nettet fra kort hold. Bengalske lys blusset opp igjen foran pressetribunen.

Omsider ønsket Gunnarson å fullføre sitt hat trick, og det gjorde han like godt direkte fra hjørnespark!

Vi sitter og venter på mål nummer fem, Nannskog har ennå ikke gjort sitt mål for dagen. Det gjør han nok snart!

Så ble det istedet «Moa» som snappet opp et ubesluttsomt inngrep i Stabækforsvaret og satte ballen i nettet fre 5 meter.

«Moa» lagde også 4-2 etter et meget godt soloraid, han puttet ballen i mål fra det spisseste av vinkler... Stabæk har tatt vinterferie! Send bandylaget utpå!!!!!

Etter at «Moa» nesten hadde gjort sitt tredje, sendte Alanzinho ballen inn til Palmi Palmasson, som dyttet inn hjemmelagets femte...

Sekseren kom ved Keller, etter at Nannskog hadde smakt på tverrliggeren. En verdig seriemester ble kåret fem sekunder senere.

Himmelen brøt løs, samba og vals, fyrverkeri, konfetti i gull og blått, mer bengalske lys, og et par-tre orgasmer er jeg sikker på det ble. Spillerne paraderte, applauderte, jubilerte og det var våte øyenkriker og -kroker. Nannskog veivet med armene, hyttet med nevene, mens Janne Jönsson klappet sivilisert i baklengs gange rundt på gresset. Jeg var sikker på at Ingebrigt skulle bryte ut i krampegråt, men hans sønderskrekne strupe kalte spillerne en etter en opp på podiet. Og der ble de velfortjente gullmedaljene hengt rundt halsen på spillere i blått og blåere! En nydelig aften ble avsluttet med en trikk- og busstur, og jeg var hjemme halv tolv!

Back to main page